På denne morgenen for akkurat ett år siden i dag gikk vannet mitt, fem dager senere enn hva skjemaet sa! Men allikevell før fødselen var i gang! Så jeg fikk kjenne og føle på hver en riie, gode greier! Vi dro rett til sykehuset, vel etter Kent hadde dratt seg en timestid og spist frokost da, så klart *kremt*.
Jeg fikk komme inn på et rom etter at det var bekreftet at det var vannet som var gått, innen denne tiden hadde riene virkelig begynt å hilse! Det var vaktskifte ca akkurat da vi fikk kommet inn og slikt, så jeg var heldig og fikk ei jordmor gjennom hele opplevelsen, hun var virkelig hyggelig og passet godt på oss, alle sammen. Siden det ikke var mange folk inne som skulle føde da, fikk jeg mye oppmerksomhet, noe som var veldig godt og betryggende, jeg hadde jo aldri gjort detta før!!!
Jordmora ble litt paff da hun løftet opp toppen min på ryggen og la merke til tattoveringen min, 'Oi! Her var det lite plass til epudural du!', men jeg kunne meddele henne det at, DET skulle jeg ikke ha! Sprøyteskrekk fra en annen verden her, noe som hun heller ikke skjønte, som mange andre, pga tattoveringene mine :P
Vel, jeg ble flyttet over til rommet hvor de hadde badekar, om jeg ville prøve dette som smertelindring, noe jeg gjorde. Det hjalp.... en liten stund, men etterhvert føles jo ikke vannet varmt lenger, og det lindrer ikke på samme måten, og jeg ble bare oppgitt... Tenke seg :P Etter dette fikk jeg tre nåler med akupunktur(eller hvordan det skrives), to i ryggen og en i hodet. Disse hjalp også veldig! Den første stunden, men igjen, riene ble kraftigere og ja, nålene ble mindre lindrende de også.
Jeg hadde følelsen av at jeg ville presse lenge før jeg fikk lov, noe som var, helt ærlig, absolutt helt forferdelig! Jordmoren ville ha meg til å prøve noe andre possisjoner, noe som gjorde noe galt med hele prosessen. Forsterlyden gikk way down og legen ble tilkallet, så klart uten at de gjorde meg altfor bevist på dette, mens jeg fikk beskjed om å legge meg tilbake slik som jeg hadde lagt tidligere.
Legen kom og jeg fikk endelig lov til å presse. Han flyttet raskt på seg, men stoppet i bekkenet, lydene sank og legemannen fant frem SUGEKOPPEN, også kalt vakum på rette måten. Han prøvde å få han ut, men det gikk ikke helt. Han ville gjøre ett siste forsøk, men ba sykesøsterene om å ringe å evt gjøreklart til haste keisersnitt om det ikke ville fungere!!! Noe som jeg så klart ikke fikk vite før etter hele opplevelsen, teamet var veldig bra og holdt seg, og dermed meg, rolig. Eller så rolig som overhodet mulig da så klart. Han satte på vakumen igjen, jeg presset og han dro, og vi klarte å lure oss unna keisersnittet! For akkurat klokken 20:25 tittet han ut!
Men det var skummelt likevel, lille Mats-Dominic ble hastet bort på benken for å få hjelp! Jeg holdt pusten mens jeg ventet på lyd fra han! Og endelig, etter noe som føltes ut som en evighet, kom det et lite skrik og jeg kunne puste! Samtidig som jeg kjeftet på Kent, som var veldig flink til å stryke på meg og passe på altså 'Gå å ta bilde av han da vel!!' Jeg ville jo få se prinsen! -Helt nydelig! Etter en halvtimestid fikk Kent holde han for første gang, guttene mine var helt nydelige der de satt i stolen ved siden av, mens de fikset meg da, jeg turte ikke holde han mens de holdt på å sy og div. Siden jeg syns dette var veldig vondt, og jeg var redd for å klemme til på denne lille skapningen vår! Men etter en liten stund var de ferdig, og jeg fikk endelig kjenne på den perfekte kroppen! NYDELIG! Vi fikk champange brus, flagg og rundstykker. Vi hadde jo ikke spist hele dagen, eller jo, Kent hadde jo tatt seg god tid til frokost! :P
Mens jeg fikk i meg litt mat ble Kent med sykesøsteren ut for og veie lille prinsen, 3300 gram og 49 cm lang hele gutten vår!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar